Jobber med beredskap på hver sin kant: Under Stevnet passer de på i Sarons Dal

Laila Mandt Johansen var bare ett år gammel da hun for første gang var i Sarons Dal. På 1980-tallet begynte familien å reise fast til Sommerstevnet, og siden har turen til Kvinesdal blitt en del av sommeren. Nå er de fire generasjoner i dalen, inkludert bestemor, barn og barnebarn og svigersønn.

-Det har riktignok vært enkelte år hvor jobben har gjort det vanskelig å få fri, da jeg jobbet skift med trafikksikkerhet på norske veier. Men ellers har vi vært her i dalen, sier Laila.

Jarle forteller at han har også kom på stevnet da han var en liten gutt. Og etter at han giftet seg med Laila har han vært her hver eneste sommer.

De første årene mens barna var små, engasjerte de seg som medhjelpere på Planetene.

-Men så kom det et punkt da den yngste sønnen vår, som da var 12 år, ikke ville ha mamma og pappa som ledere lengre. Så da vi fikk sparken og måtte se etter noe annet å gjøre, ler Laila.

De fire siste årene har hun og ektemannen derfor stilt opp som brannvakter. Det er sjeldent alarmen går. Men de følger med på rømningsveier, hjelper mennesker med rullestol og barnevogn og passer på at stoler og andre gjenstander ikke blokkerer veiene ut. De skal også vite hvor mennesker som trenger ekstra hjelp befinner seg dersom noe skulle skje.

– Det er egentlig bare å ha litt oversikt. Men jeg trives med det, sier Laila.

Og beredskap er ikke noe fremmed for henne.

Som brannvakter passer ekteparet på at ting er tilrettelagt og trygt for de som trenger ekstra støtte under Stevnet. Her fra Akjonsløpet.

Veivakt
Laila har ingeniør utdannelse og har jobbet på Vegtrafikksentralen (175.no) i flere år. Der overvåket hun trafikken på norske veier og hadde direkte kontakt med politi, brannvesen og andre nødetater.
.
-Jeg hadde ansvar for å holde oversikt over veiene fra Flekkefjord i vest til Drammen i øst, inkludert Haukelifjell, forteller hun.

Arbeidsdagen kunne endre seg på sekunder.

Ved en trafikkulykke måtte hun skaffe seg oversikt og varsle de riktige instansene. Ved brann i en tunnel kunne hun følge situasjonen gjennom kameraene, informere nødetatene, stenge tunnelen, sette i gang brannventilasjon og etablere omkjøring.

Hun fulgte også med på mindre hendelser som kunne utvikle seg til farlige situasjoner. En bil med motorstans, en punktering eller gjenstander i veibanen kunne være nok til å skape problemer for andre trafikanter.

-Jeg hadde én mann på tråen en gang, han trodde han var nede i Agder et sted, og det viste seg at han var i en tunnel i Vestfold. Og det er litt sånn at når folk blir stresset, er det veldig mange som ikke vet hvor de er. Så da må vi oppmuntre dem til å løfte på en nødtelefon, i stedet for å bruke mobiltelefon, eller løfte på et brannapparat. Da får vi en automatisk alarm inn på veitrafikksentralen, som sier hvor denne alarmen går. Slik kan vi sende hjelp og dirigere trafikken.

–De beste dagene var jo egentlig når det ikke skjedde noe!

Men jeg må legge til at mange ganger når jeg har sett alvorlige ulykker, så begynner jeg automatisk å be. Jeg ber for nødetatene som er ute og for menneskene som er i ulykkene.

Sjekker fotobokser
Etter å ha vært i krisemodus i flere år, følte Laila at det var på tide å bytte jobb i fjor. Nå arbeider hun med automatisk trafikkontroll. Hun behandler bilder fra fotobokser og har ansvar for å skifte utstyr når det trengs.

Arbeidet innebærer mye reising. Fartsmålere, kameraer, blitz og datamaskiner skal fungere og være godkjent.

-På et halvt år har jeg kjørt over 30 000 km, så i den nye jobben kjører jeg mye, men trives, legger hun til.

Fra tømrer til psykiatri
Jarle har en helt annen arbeidshverdag.

Han har vært i psykiatrien i mer enn 30 år. Men det var egentlig ikke det han hadde sett for seg.

– Jeg skulle egentlig snekre, forteller han.

Jarle er utdannet tømrer og hadde arbeidet med dette før han fikk tilbud om noen vakter i psykiatrien. Det som begynte som en midlertidig løsning, ble etter hvert en lang yrkeskarriere.

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre det, for å si det sånn. Men siden har jeg vært i psykiatrien, sier han.

Tømrerbakgrunnen har likevel kommet godt med.

På arbeidsplassen har Jarle vært involvert i flere praktiske prosjekter. Et oppussingsarbeid som startet med lekk i et tak, endte med at han pusset opp nesten en hel etasje. Resultatet ble blant annet en kafé som skulle gi pasientene et hyggelig sted å være.

Jarle har også tatt med pasienter ut i naturen. Der har de fått arbeide fysisk med blant annet ved, motorsag og øks.

For en del av pasientene har dette vært et viktig avbrekk fra institusjonshverdagen.

– Vi har jo pasienter som har vært der mange år. Noen har kanskje ikke så mye håp om å bli utskrevet, sier han.

Gjennom årene har Jarle også blitt en trygghetsperson for flere av dem. Han forteller om pasienter som har vært lenge på institusjonen, og hvor forholdet til de ansatte kan bli viktig.
Det er en side ved jobben som ikke nødvendigvis synes utenfra, forklarer han.

– Hverdagen handler ikke bare om medisiner, rutiner og behandling, men også om å være et medmenneske som andre kan stole på.

Ekteparet hadde med seg barn og barnebarn som både hjalp til og deltok på Planetene.

En uke sammen
Når arbeidsåret ellers består av helt ulike oppgaver, blir dagene i Sarons Dal noe annet.

Her har ekteparet en oppgave de kan løse sammen, samtidig som de er en del av et større fellesskap. Og for familien har stevnet gjennom mange år vært et sted der barna har fått sine egne aktiviteter og møteplasser.

For Laila og Jarle handler derfor ikke Sommerstevnet bare om å være til stede. De kommer for å bidra, men også for å være sammen.

Og mens de til daglig arbeider med henholdsvis trafikksikkerhet og mennesker i krevende livssituasjoner, bruker de Stevneuken på noe ganske konkret:
Å passe på at andre kan føle seg trygge!

Kilde: Troens Bevis bladet for oktober, 2026